DNA-tester

Vitenskapelig forskning har vist hvordan variasjoner i DNA kan knyttes til spesielle syndromer. Ved å analysere forskjellene mellom DNA i friske dyr og i dyr som er bærere eller lider av visse arvelige sykdommer kan vi identifisere i hvilket gen og i hvilken posisjon en DNA-mutasjon har oppstått som årsak til en arvelige sykdom eller defekt. Ved å sammenholde  symptomer på sykdommer med variasjoner i DNA kan man sette opp en effektiv og sikker diagnostisk test og publisere denne i en vitenskapelig artikkel. Noen av disse testene er generelle, mens publiseringene ofte bare fokuserer på en enkelt rase.

Med tilgjengelige DNA-tester som viser om et dyr er en bærer av eller påvirket av en arvelig sykdom har oppdrettere begynt å bruke denne kunnskapen før de velger en partnere for parring av sine avlsdyr. Basert på DNA-testene kan oppdretterne styre sin avl og forhindre at det fødes avkom som har eller bærer videre arvelige sykdommer, til beste for hundene og for dyrevelferden.

Hvis resultatet av en DNA-test viser at et dyr er et berørt (to utgaver av en mutasjon) snakker man vanligvis om at dette dyret kan utvikle den arvelige sykdomen. Hvis resultatet av DNA-testen viser at dyret ikke en bærer av mutasjoner som kan forårsake en sykdom er dette likevel ingen garanti for at dyret aldri vil utvikle den arvelige sykdommen, siden mutasjoner som forårsaker det samme syndromet i teorien kan forekomme på andre steder i DNAet.

Mutasjoner som er beskrevet og validert for en enkelt rase kan ofte også påvises i andre raser, selv om disse ikke publisert i vitenskapelige artikler. Laboratorier som utfører disse testene kan fastslå om de samme mutasjonene kan diagnostiseres og dermed forebygges også på andre raser, samtidig som det ikke er like enkelt å avgjøre hvor pålitelig en slik test er for disse andre rasene.

De grunnleggende beskrivelsene ovenfor gjelder generelt for arvelige sykdommer. Men arv og sykdommer er i bunn og grunn biologiske prosesser, så unntak kan forekomme. Den spesifikke diagnosen i en test beskriver likevel funn som kan ha gyldighet for det enkelte dyr som er testet.